Diakoni og pandemi
Tekst Inge Mørland Foto Mette Brandt
Å være diakon under en pandemi har endret arbeidshverdagen til Hanne Marie Engdal.
–Men enten jeg møter én eller ti, er det jo selve møtet som er viktig. Jeg får bedre tid til å være sammen med dem som trenger støtte og hjelp. Det oppleves veldig godt oppi alt.
–Diakon og diakoni er fortsatt fremmedord for mange?
–Diakoni defineres ofte som kirkens omsorgstjeneste. Det handler om å møte alle mennesker der de er i livet, med neste kjærlighet, respekt og likeverd.
–Så diakoni handler ikke om at de sterke skal hjelpe de svake?
–Nei. Det er en feiltolkning å tenke at jeg som diakon alltid er den sterke og tøffe som takler alt. Noen ganger trenger vi alle råd og veiledning, andre ganger trenger noen av oss mat, klær, en klem eller hjelp til å prøve å få livet inn på et godt spor.
UTFORDRENDE SOSIALSAKER.
Før Hanne Marie Engdal flyttet til Gran Canaria i fjor, jobbet hun 15 år som diakon i Norge.
–Er det stor forskjell på være diakon i Spania sammenlignet med Norge?
–Ja, egentlig. I Norge er det et helt opplegg for alle eventualiteter av det mennesker sliter med. Det finnes selvsagt et spansk helsevesen her, men ting blir ofte mye mer komplisert når man er i utlandet, med andre regler og ulike rettigheter. Språkbarrieren er også et hinder for mange til å kunne nyttiggjøre seg av de lokale hjelpetiltakene.
–Er det noe som er likt?
–Folk trenger jo den samme omsorgen uansett hvor de er i verden. Det folk sliter med hjemme, sliter folk med her også. Det er sorg, rus, ensomhet, sykdom og utenforskap.
–Hvilke saker er mest krevende?
–Vi blir involvert i mange såkalte sosialsaker som er utfordrende. De tyngste og mest komplekse sakene har sammenheng med rus, psykiatri og omsorgssvikt. Men barn, små barn, som opplever omsorgssvikt i et fremmed land, gjør spesielt inntrykk på meg. Det er ille i Norge også, men her har de ofte ikke noe nettverk, bortsett fra Sjømannskirken. Det er tøft, sier hun og legger til at Sjømannskirken har kompetanse på å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner, i sjelesorg og sorgarbeid. I tillegg til et godt samarbeid med andre hjelpeinstanser.
HJEMLØSE NORDMENN.
–Hender det at du må ut og lete etter nordmenn?
–Det skjer innimellom, men det er viktig for meg å respektere menneskets frie vilje. Jeg møter nordmenn som har valgt å leve som hjemløse her. Noen av dem har vokst opp med rus og overgrep, og mangel på at noen har tatt tak i livene deres som små. Deres handlingsmønstre og referanserammer for hva som er et bra liv er så veldig annerledes enn mitt. Det
kan tilsynelatende virke enkelt å være uteligger her. De slipper å fryse og de mottar mat fra ulike steder. Hvem er jeg da som skal si at de ikke kan leve det livet de lever? Men det er klart at når de mister bankkortet, når trygden ikke kommer, eller når de blir syke, da blir det fryktelig komplisert å være hjemløs og norsk på Gran Canaria.
–Hva gjør du da?
–Jeg prøver å sette dem i stand til å ikke bare være hjelpetrengende, men å handle selv. Til å ta ansvar og myndighet over eget liv. Ofte skulle jeg ønske at jeg kunne ta valgene for dem, sette dem på et fly og få dem inn i et system hjemme i Norge. Men jeg kan ikke frata voksne mennesker de valgmulighetene de har. Så sant de ikke er så dårlige at de er ute av stand til å ta det valget selv. Jeg prøver å være sammen med dem og støtte dem i en vanskelig situasjon.
VÆR ET MEDMENNESKE.
–Hva er ditt beste tips til hvordan vi kan leve litt mer, hva skal jeg si, diakonalt i hverdagen?
–Ikke sett deg selv i sentrum og prøv å se ting ut fra perspektivet til det mennesket du treffer.
–Det er kanskje lettere sagt enn gjort?
–Nei da. Vi må ikke gjøre det så innviklet å være et medmenneske. Forskning viser at noe av det viktigste for oss mennesker er å bli sett og hørt. Ingen av oss er perfekte, vi har alle våre feil og mangler, men vi kan likevel være der for hverandre og skape gode fellesskap. Du kan jo sjelden gjøre noe galt hvis du gir noen et smil, en klapp på skulderen eller ringer og spør «Hvordan har du det?»
Reportasjen er en forkortet versjon av en reportasje som stod i Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 1/21